Hydrologi og arealplanlegging
Abstract-samling, Sem Gjestegård, Asker
INNHOLD
FORORD
1 Naturfaglig perspektiv
Per Einar Faugli, Norges vassdrags- og energidirektorat
2 Plan- og bygningsloven som virkemiddel innenfor vannressursforvaltning
Kåre Ivar Melsæther, Miljøverndepartementet
3 Lokaltilpassete tiltaksplaner. Problemer og utfordringer
Jon Lasse Bratli, Statens forurensningstilsyn
4 Behov for hydrologisk kompetanse i kommunal planlegging
Carl C. Bjurstedt, Sunndal kommune
5 Lov om vassdrag og grunnvann
Arve M. Tvede, Norges vassdrags- og energidirektorat
6 Flomsonekart, flomvarsling. Retningslinjer og forskrifter
Hallvard Berg, Norges vassdrags- og energidirektorat
7 Geografiske informasjonssystemer (GIS)
Astrid Voksø, Norges vassdrags- og energidirektorat
8 Tettstedshydrologi, erfaringer fra HYDRA-programmet
Svein Endresen, Siv.ing. Svein Endresen AS
9 Konsekvenser av EUs kommende vanndirektiv
Harald Gaarde, Statens forurensningstilsyn
FORORD
Vann har alltid utformet landskap og bestemt bosetning og lokalisering av viktige samfunnsfunksjoner. Drevet fram av vitenskapelige framskritt og sosiale endringer i samfunnet, har anvendelsen og synet på vannressursene likevel endret seg med tiden.
Kryssende interesser med hensyn til bruk av vann, viser at behovet for et styrende regelverk er stort. Overordnede mål gitt av sentrale myndigheter kan være vanskelig åtilpasse lokale forhold, hvor oppmerksomhet knyttet til miljømål for vannforekomster skal konkurrere med mange andre samfunnsnyttige oppgaver. Informasjon og dialog mellom ulike nivåer innen vannforvaltningen er derfor viktig.
Forskning knyttet til hydrologi og avansert datateknologi har bidratt til å utvikle verktøy som er nyttig i arealplanlegging og flomvarsling. For at verktøyene skal være brukbare i spredt bebodde så vel som i urbane områder med en stor andel tette flater, må kravene til data-materialet tilpasses lokale forhold.
Det hydrologiske kretsløp kjenner ingen nasjonale grenser, og det er viktig med et internasjonalt utsyn både med hensyn til spredning av forurensninger og et harmonisert regelverk som forvalter vannressursene på en tilfredsstillende måte.
Norsk hydrologiråd håper med dette fagmøtet å belyse hydrologiens rolle i arealplanleggingen fra ulike vinklinger, og på denne måten bidra til en helhetlig vannforvaltning.
1 Naturfaglig perspektiv
Per Einar Faugli, Norges vassdrags- og energidirektorat
Bruk og utnyttelse av landarealene påvirker områdenes vann- og vassdragssystem. Arealplanlegging må derfor ta hensyn til de hydrologiske forhold og den hydrologiske tilstanden, ikke bare på overflaten – men også i grunnen.
Elvene er livsnerven i våre dalfører, og har vært og er en viktig del av menneskenes hverdag. Dette gjenspeiles i livsmønster, bosetting og fritidsbruk. For de aller første innbyggerne i landet var elvene også viktige som spiskammers.
Vannets opphold og bevegelse i grunnen er av betydning for fysiske, kjemiske og biologiske prosesser i naturen og kulturlandskapet. Grunnvann gir for eksempel drikkevann selv i tørre perioder, markvann er helt avgjørende for planters vekst. Magasineringen av vann i grunnen har en viktig utjevnende effekt på vannføringen i bekker og elver. Vannets kvalitet påvirkes under oppholdet under overflaten. Vannets strømning på og i løsmasser er videre styrende for spredning av forurensninger og utslipp, samtidig som den utgjør den drivende mekanismen bak erosjon, utvasking og transport av sedimenter.
Elvene er dynamiske systemer hvor de naturgitte prosesser arbeider mot en likevektstilstand. Ved inngrep forstyrres de geoøkologiske prosessene. Inngrepene kan føre natursystemene over i helt nye tilstander, slik at vassdragene ikke senere kan bringes tilbake til sine opprinnelige utviklingsforløp. Noen av konsekvensene av inngrep er åpenbare, mens andre viser seg først etter lang tid. Systemet kan også holde seg uendret inntil det av en eller annen grunn kommer til å overskride en terskel, slik at det forandrer seg dramatisk.
I en slik sammenheng er det nedbørfeltet som må settes i fokus. Inngrep i systemet gjenspeiles ikke bare på stedet, men også nedstrøms i vannsystemet.
Vannkraftutbygging, flomsikring, kanalisering, erosjonsvern, grustekt, veibygging, jordbruk, skogbruk, bekkelukking, søppelplasser, vannverk for eksempel, utgjør trusler for de naturfaglige forhold. Men vi kan bøte en del på dette gjennom tiltak som er blitt forsket frem i forbindelse med større inngrep. NVE har siden begynnelsen av 70-tallet gjennomført FoU-aktiviteter på dette felt. Likevel er det langt frem før en kan si at en forstår mekanismene fullt ut. Det er først i senere tid vi har blitt oppmerksom på langtidseffekter av inngrepene.
Skal effektene av inngrep klarlegges, er det nødvendig å ha naturlige elvesystemer som referanse. Effekter som skyldes naturlige svingninger, klimaendringer og påvirkninger av miljøet pga. lufttransporterte forurensninger, må skilles ut. Men det er vanskelig å finne forståelse for «drift» av slike vassdrag. I en helhetlig sammenheng er det vel bare Atna-vassdraget som har blitt gjenstand for egnete studier.
Det ble satt fokus på de naturfaglige forhold ikke minst gjennom innføringen av den såkalte § 4a- fasen i konsesjonsbehandlingen av vannkraftutbyggingssaker. Gjennom verneplan-arbeidet ble det faglige grunnlaget lagt og en rekke vassdrag ble vernet for å sikre mangfoldet i natursystemene. Likevel må erkjennes at bruken av arealene i disse vassdragene har redusert de faglige verdier vesentlig. Arealplanleggingen har i liten grad tatt hensyn til de vassdragsfaglige forhold. Spesielt utsatt har vært og er: meanderstrekninger, elvesletter, raviner og deltaområder.
For å sikre en bedre planlegging, ikke minst på kommunenivå, er det for de vernete vassdragene blitt utarbeidet et opplegg med differensiert forvaltning, som også omfatter bruk og planlegging av arealene i nedbørfeltet.
Naturfaglig sett er det prosessene og biologisk mangfoldet som må settes i fokus ved arealplanlegging. Det er sammenheng mellom nedbør, avløpsforhold, sedimentproduksjon og –transport, det ferskvannsøkologiske livssystemet, hvor ikke minst laks er en viktig faktor, og vegetasjonsforhold i elveløp og på land. Kantvegetasjonen spiller en viktig rolle for systemet, og dette tar f. eks. utkastet til ny vannressurslov hensyn til.
Bruk av elvevann fra grunn kan få stor betydning for oppvarming av hus og eiendom. Regjeringen har satt som mål å hente inn 4 TWh i energiregnskapet innen 2010 fra slike systemer. Dette setter også krav til samarbeid i planfasen.
Hittil er det gjort for lite for å samordne bruk og vern av areal og vassdrag i planleggingsfasen. Det hviler et betydelig ansvar på myndigheter lokalt, regionalt og nasjonalt. Problemet blir ikke mindre ved at inngrep har konsekvenser nedstrøms i vassdragssystemet. Vassdragenes nedbørfelt følger ikke de administrative kommune- og fylkesgrenser. Dette maner til samarbeid over de lokale grenser.
Informasjon om faglige forhold er viktig. Fagfolkene må formidle sine resultater til planleggerne i et språk som forstås. Planleggerne må ta hensyn til hydrologiske forhold når de ulike planer utarbeides. Vi har mange eksempler på at vassdragene er glemt og utelatt i planlegging. Etter flommen på Østlandet i 1995 ble det satt fokus på en rekke forhold i denne forbindelse. Kommunene må trekke inn NVE i sin behandling av de lokale flomproblemer, slik plan- og bygningsloven og vassdragsloven legger opp til. NVE har utarbeidet retningslinjer for «Arealbruk og sikring i flomutsatte områder». Siktemålet med disse retningslinjene er at de tas inn i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven.
På denne bakgrunn er det viktig at nedbørfeltet står sentralt i en helhetlig vannressurs-forvaltning. EUs utkast til vannressursdirektiv ser ut til å være bygd opp omkring dette.
2 Plan- og bygningsloven som virkemiddel innenfor vannressursforvaltning
Kåre Ivar Melsæther, Miljøverndepartementet
- Innledning. Kort om plan- og bygningslovsystemet
– Miljøverndepartementet som planmyndighet
– Seksjon for kommunal arealplanlegging
– plan- og bygningsloven (pbl)
– en prosesslov: fordeler ansvar, rettigheter og plikter
– beskriver verktøy
– skal ivareta både bruk og vern
– planen et resultat av prosessen
– pbl § 2 – formålsparagrafen
– sentrale utfordringer for pbl
– grunnprinsippene i pbl
– planleggingsnivåene
– plansystemet
– gjeldende rikspolitiske retningslinjer - Viktige trekk ved vannressursplanlegging
- Generelt om pbl som redskap for vannressursplanleggingen
- Kommuneplan som redskap i vannressursplanleggingen
– Generelt om reglene for kommuneplanens arealdel
– De ulike arealkategorienes anvendelse i vassdrag og sjøområder
– De særlige regler for 100-metersbelte
– Plan for utnyttelse av selve vannressursen: vassdraget, innsjøen, sjøområdet
– Virkningen av vedtatt kommuneplan - Reguleringsplan som redskap i vannressursplanleggingen
- Oppsummering
Følgende generelle konklusjoner kan trekkes om plan- og bygningsloven som redskap for vannressursplanleggingen:
- Som prosesslov er plan- og bygningsloven meget hensiktsmessig – også i forbindelse med planlegging for utnytting av vann- og sjøområder. Loven dekker uttrykkelig slike områder (ut til grunnlinjen), og alle planformer kan omfatte vassdrag, innsjøer og sjøområder. Loven legger opp til en bred prosess hvor alle sektormyndigheter skal delta og – ikke minst – allmennheten skal høres. Den sikrer samordning, og at planlegging på land og i vann sees i sammenheng.
- Fylkesplanlegging (evt. fylkesdelplan) er meget relevant for å trekke opp overordnede mål og retningslinjer for bruk av vannressursene innenfor fylket. Nettopp fordi mange vannressurser er felles for flere kommuner, kan fylkesplan være så nyttig. Men fylkesplanen er i seg selv sak når det gjelder gjennomføring. Man er helt avhengig av at statlige sektormyndigheter og kommunene treffer nødvendige vedtak for at fylkesplanen skal kunne få praktisk gjennomslag. Derfor er nært samarbeid med disse i planprosessen så viktig.
- Kommuneplanens arealdel er også meget bra som prosess, og den gir en god del rettslige muligheter mht. å sikre en ønsket utnytting og bruk – eventuelt vern – av vannressursene. Men også kommuneplanen har en del svakheter som grunnlag for gjennomføring, og er avhengig av at sektormyndigheter følger opp. Den gir muligheter for å avsette vassdrag og sjøområder til forskjellige formål, men hjemmelen er her uklar – og manglende muligheter til å gi utfyllende bestemmelser i slike områder begrenser den praktiske nytten betraktelig. Det bør ryddes opp i dette ved å utforme klarere kategorier og knytte hjemmel for utfyllende bestemmelser til de forskjellige kategorier.
- Reguleringsplanen har også mange muligheter, og vil kunne være et helt nødvendig redskap. Det er uttrykkelig sagt i loven at reguleringsplan kan omfatte vann og sjøområder, og det er et fleksibelt hjelpemiddel ved at det gis mange muligheter mht. reguleringsformål og -bestemmelser. Men det er også her visse ulemper: Man oppfatter det lett som et «stivt» og for permanent virkemiddel i forhold til det behov for fleksibilitet og endringer over tid som ofte er tilstede i bruk av sjøområder og vassdrag.
- Samlet sett gir plan- og bygningsloven et godt grep på selve planleggingen av vannressursene. Den er en ryddig prosesslov, ikke minst for avveining mellom ulike sektorer og interesser, og har nettopp som formål å gi grunnlag for en helhetlig ressursdisponering under politisk styring. Svakheten ligger i muligheten til å sette planene ut i livet.
Planlovutvalget, som nå er under arbeid, vil nok se nærmere på denne siden av plan- og bygningsloven.
3 Lokale tiltaksplaner, problemer og utfordringer
Jon Lasse Bratli, Statens forurensningstilsyn
Gjennomføringen av lokaltilpassede tiltaksananlyser og utarbeidelsen av lokale tiltaksplaner er på ingen måte en ide av ny dato. I Stortingsmelding nr. 51 (1984-85) «Om tiltak mot vann- og luftforurensninger og om kommunalt avfall», blir det fokusert på ønsket om å gjennomføre en «større grad av lokal tilpasning av forurensningspolitikken» og betoningen av resipient-orientert forvaltning, der prinsippet om lokal tilpasning ikke vil bety en liberalisering, men tvert imot en «skjerping av kravene til utslipp til sårbare resipienter».
I kjølvannet av dette, ble det i SFT organisert en gruppe for utredning av lokaltilpassede tiltaksplaner på vannsiden (bl.a. Indre Oslofjord, Mjøsa), for øvrig også på luftsiden. Utløsende faktorer for en slik analyse var gjerne at en etter gjennomføring av førstegenerasjonstiltak fortsatt var enige om å gjøre mer, men uenige om hva, hvem, hvordan og hvor mye. Stikkord for arbeidet var at en skulle jobbe resipientorientert, sette opp vannkvalitetsmål (brukerkrav), se hele nedbørfeltet under ett (på tvers av adm. grenser), se sammenhengen mellom forskjellige forurensende aktiviteter (sektorintegrerende) og bruk av kostnadseffektivitet som kriterie for valg av tiltak. I regional sammenheng ble den samme metodikken brukt under utarbeidelsen av Nordsjøplanen i regi av SFT.
I løpet av 90-årene kom det gjennom forskjellige stortingsmeldinger et stadig større fokus på å løse lokale miljøproblemer på et lavest egnet forvaltningsnivå. Et gjennombrudd i så måte kom med FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio, med etterfølgende Stortingsmelding nr. 13 (1992-93). MIK-meldinga (nr. 34, 1990-91) og bærekraftmeldinga (nr. 58, 1996-97) fokuserer også på lokale miljøutfordringer og desentralisert forvaltning. Prosjektet «Nasjonale mål for vannresipientene» ble initiert av MD i 1990, men pga. ovennevnte policydreining forandret prosjektet fullstendig fokus fra en sentralstyrt til lokalstyrt beslutningsprosess. Prosjektet framsto sommeren 1998 i ny ham som et verktøy for kommunal miljøfastsettelse, og omdøpt til «Miljømål for vannforekomstene». Selv om beslutningsprosessene fikk et helt annet fokus, var metodikken for gjennomføring av analysen i stor grad uforandret. I løpet av disse årene ble det jobbet parallelt med prosjektet «Hovedplan for avløp», som bar i seg nye av den samme metodikken.
Metodikken går i korthet ut på å:
- kartlegge bruker- og verneinteresser
- kartlegge vannmiljøtilstand
- fastsette foreløpige mål
- beregne nødvendig tilførselsreduksjoner
- utrede tiltak på alle sektorer, kostnadseffektivitet
- sammenstille alternative tiltakspakker
- velge endelige tiltakspakker og miljømål
- gjennomføre tiltakene
NIVA og andre har opp gjennom 90-årene hjulpet kommuner med å gjennomføre tiltaksanalyse og lage tiltaksplan. Eksempler er Akersvannet, Frøylandsvannet, Farris, Borrevann og Gjersjøen. Fylkesmannen fikk med «Miljømålprosjektet» i 1998 ansvar for å informere og være pådriver i arbeidet med å få kommunene til å begynne å sette forpliktende mål for miljøkvaliteten, og selv bestemme seg for hva de vil bruke vannforekomstene sine til.
Resultatet har så langt vært «litt ymse». I enkelte fylker fungerer dette bra. F. eks. i Oslo/ Akershus har allerede 21 av 23 kommuner fastsatt miljømål, mens i andre fylker er det vanskeligere å få kommunene på banen. En av hovedgrunnene for i sin tid å starte opp «nasjonale mål»- prosjektet var å differensiere bruken av tilskuddsmidler til kloakk-opprydning som på den tiden utgjorde 500 mill. kr pr. år. I løpet av de seinere år har vi sett at disse og andre tilskuddsmidler («Aksjon vannmiljø») har blitt faset ut, i takt med at det har blitt ryddet opp, særlig på avløpssiden. Et annet forhold som gjør at dette arbeidet enkelte steder går litt tregt, er at kommunene foreløpig ikke har hatt særlig stort handlingsrom, de har vært vant til å få pålegg fra SFT og fylkesmann. I forbindelse med den delegering av forskrifter som SFT planlegger innen nærmeste framtid, vil dette endre seg. Både tillatelser for mindre avløpsanlegg og gjødselforskriftene er foreslått delegert til kommunene. Det må nødvendigvis være slik at de som fastsetter målene også må ha en mulighet for å gjennomføre dem.
Et annet forhold som avgjør hvor vellykket dette vil være, er kompetanse og ressurser i kommunen. Slik sett er det ikke overraskende at Akershus-kommunene har kommet lengst. Her har fylkesmannen/fylkeskommunen en viktig rolle som veileder, formidler og koordinator. Ikke minst i forbindelse med vassdrag som krysser kommunegrenser må koordineringen sikre at målfastsetting og ambisjonsnivå i oppstøms- og nedstrømskommuner blir balansert. Mulighet til å lage fylkesdelplaner og kommunedelplaner for vannmiljøområdet vil forplikte arbeidet med å nå målene.
Med kommunen som en sektorintegrerende myndighet og som etter hvert virkelig får myndighet innen avløp, landbruksavrenning, vannforsyning/helse og mindre industri, vil det være mulighet for å se en helhet som den statlige fraksjonerte vannressursforvaltningen hittil har hatt vanskeligheter med. Etter hvert vil kommunens innbyggere forstå at det er ordføreren, og ikke SFT eller fylkesmannen, som har ansvaret hvis ikke badevannet holder mål. Dette vil forhåpentligvis medvirke til å styrke en mer aktiv deltakelse fra kommunens innbyggere og dermed bygge opp under lokaldemokratiet.
4 Behov for hydrologisk kompetanse i kommunal planlegging
Carl C. Bjurstedt, Sunndal kommune
Hvorfor trenger vi hydrologisk kunnskap?
- Vurdere dagens arealbruk i fht. «vannfare»
- Beredskap (verne personer / eiendommer i akuttsituasjon)
- Sikring (rette opp gamle planleggingstabber…)
- Vurdere framtidig arealbruk gjennom planlegging (primært PBL)
– Kommuneplanens arealdel
– Regulerings- / bebyggelsesplan
– Enkeltsaker (ofte dispensasjonssaker)
Kommunens ansvar
PBL:
- Formål (Kap. I, § 2): «legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet»
- Kommuneplanlegging (Kap. VI) (§ 20-1) «løpende kommuneplanlegging (…) samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling»
- Arealdelen av kommuneplanen (§ 20-4)
– Intet om naturfare (veileder T.1225: båndlegg!)
– Kan gi byggeforbud inntil 100 m fra vassdrag - Reguleringsplanlegging (Kap. VII)
§ 25 – reguleringsformål
– byggeområder
– landbruksområder
– off. trafikkområder
– friområder
– fareområder (jf. NSL § 20, 1. l)
– spesialområder
– fellesområder
– fornyelsesområder
§ 25, 1. ledd nr. 5: «… områder som på grunn av ras- og flomfare eller annen særlig fare ikke tillates bebygget eller bare skal utbygges på nærmere vilkår av hensyn til sikkerheten.»
- Byggetomta (Kap. XII) § 38
«Grunn kan bare deles eller bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Kommunen kan for grunn eller område som nevnt i første ledd, om nødvendig nedlegge forbud mot bebyggelse eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal.»
- NSL § 20.1.l. henviser også hit.
Konklusjon: Kommunen har et klart ansvar for at byggegrunn er trygg!
Noen ofte oversette områder
- Urbanhydrologi
– Tette overflater – kortvarig, intens nedbør – avrenning
- Ekstrem flo
– Hvem tar ansvaret for sjøen…?
– Potensiell effekt av klimaendring…
- Breer
– Økt vinternedbør – vekst? Kan true bebyggelse enkelte steder.
– Turisme – beredskap / forebygging ulykker
Ansvar è kunnskapsbehov
- Kommunen trenger kunnskap for å kunne ta sitt ansvar!
- For å gi kunnskap, trengs kompetanse!
- Kommunens eget kompetansebehov:
– Lokalkjennskap, hva har skjedd?
– Hvor finnes kunnskap?
– Hva betyr den kunnskap som finnes?
– Kompetanse til å nytte kunnskapen i planlegging, drift og beredskap - Den hydrologiske kompetansen må vi hente / kjøpe ved behov
Flomsonekart
- Kompetanse brukt til å framstille kunnskap forståelig
5 Lov om vassdrag og grunnvann (Vannressursloven)
Arve M. Tvede, Norges vassdrags- og energidirektorat
Arbeidet med en fornyelse av dagens Vassdragslov, som er fra 1940, startet opp i 1990. Det ble da nedsatt et lovutvalg som fikk i mandat å utarbeide et forslag til ny lovtekst. Behovet for å få en mer moderne lovtekst hadde vært påpekt fra mange hold. Det ble i mandatet bl.a. påpekt at en ny lov burde styrke allmennhetens interesser i vassdragene, den burde ta hensyn til nye typer brukerinteresser som er kommet til, sanksjonsmulighetene ved lovbrudd måtte skjerpes, forholdet til plan- og bygningsloven avklares, og ikke minst måtte det tas mer hensyn til bedre beskyttelse av grunnvannet. I nåværende Vassdragslov er grunnvann viet liten oppmerksomhet og er nærmest «lovløst».
Utvalget, under ledelse av professor Inge Lorange Backer, la fram sin innstilling i 1994 i form av NOU 1994:12. Innstillingen inneholdt mange dissenser og det var allerede da tydelig at det gjensto et omfattende arbeid før loven kunne vedtas i Stortingets organer. Etter flere år med høringer og etterfølgende omarbeiding av deler av lovutvalgets tekst, så la Olje- og energidepartementet fram sitt lovforslaget i Ot.prp. 39 i mars 1999. Det var fra departementet lagt opp til et stortingsvedtak allerede i juni 1999, og at lovens iverksettelse da ble 1. januar 2000. Nå gikk det ikke slik, og i dag håper en på et vedtak i vårsesjonen 2000 og iverksettelse fra 1. januar 2001. Det kan altså fortsatt komme endringer i det fremlagte lovforslaget under den videre politiske behandlingen.
Det kan konstateres at det ikke er foreslått noen endelig avklaring av forholdet mellom denne nye lov og plan- og bygningsloven. Dette forholdet arbeides det videre med i Planlovutvalget.
I det nedenforstående utvalget av §-er det tatt utgangspunkt i lovteksten og i den analysen og konsekvensvurderingen som er gjort internt i NVE i løpet av våren og sommeren. En avgrensing av hvilke §-er som faller innenfor fellessektoren i temasirklene «hydrologi», «arealplanlegging» og «lovtekst» vil bli noe subjektivt, og utvalget står her for forfatterens regning, dog i samråd med andre saksbehandlere i NVE.
§ 2 og 3. Hva loven regner som vassdrag og grunnvann og definisjoner. Et vassdrag skal ha årssikker vannføring. Vassdraget strekker seg i areal ut til høyeste vanlige flomvannstand som er definert som vannstanden ved 10-årsflommen. Avgrensingen mot sjøen, dvs. mot saltvann, er noe komplisert.
§ 7. Om infiltrasjon i grunnen. Ved utbygging og annen grunnutnytting skal nedbøren fortsatt få avløp gjennom infiltrasjon i grunnen.
§ 8. Om konsesjonspliktige tiltak. Også tiltak utenfor vassdragsgrensene kan bli konsesjons-pliktige dersom de påviselig påvirker vassdragene.
§ 9. Om kvalitetsmål for vassdrag. Kvalitetsmål kan settes bl.a. på vannføring, stoffinnhold og artsforekomst. Noe uklart i hvilke sammenhenger dette skal brukes. Peker mot EUs vann-direktiv?
§ 10. Om vannuttak og minstevannføring. Den alminnelige lavvannføring skal som hoved-regel alltid være igjen i vassdraget. Unntak krever konsesjonsbehandling.
§ 11. Om kantvegetasjon. Regel om at et begrenset vegetasjonsbelte skal stå igjen langs elve-breddene.
§ 22. Om planlegging i vassdrag. Omhandler forholdene omkring større planarbeider som Samla Plan og Verneplanen. Mindre hydrologisk relevant.
§ 44. Rådighet over grunnvann. Lovteksten tolkes som å gi grunneierne råderetten over grunnvannet, også vannet som stoff. Dette avviker fra råderetten over vannet i vassdragene, hvor eiendomsretten ikke gjelder selve «vannstoffet». Denne forskjellen mellom grunnvann og overflatevann er det reagert mot, bl.a. fra Vannforeningen.
§ 45. Konsesjonsplikt ved rådighet over grunnvann. Slår fast hva grunneierne selv fritt kan ta ut av grunnvann.
§ 51. Forholdet til alminnelig ekspropriasjonsrett. Det henvises til bruk av Oreningsloven ved behov for ekspropriasjon. Dette forholdet har bl.a. Folkehelsa reagert på. De ønsker primært å holde på ekspropriasjonsretten fra nåværende Vassdragslov til bruk ved båndlegging av områder rundt drikkevannskilder.
§ 64. Om vassdragsmyndigheten. Det åpnes for at Kongen kan delegere vassdrags-myndigheten til andre, også til kommunene. NVE foreslår at dagens praksis i all hovedsak opprettholdes.
I mange av §-ene åpnes det for at forskrifter skal eller bør utarbeides. Disse forskriftene vil bli viktige verktøy når den nye loven skal settes ut i praksis. I NVE arbeides det nå med dette og med å bygge opp den nødvendige faglige kompetanse, særlig omkring de utfordringer som kan komme ved store grunnvannsuttak. For arealplanleggingen antas det at det særlig er ved grunnvannsutnytting at nye loven om vassdrag og grunnvann vil merkes.
6 Retningslinjer for arealbruk og sikring i flomutsatte områder – bruk av flomsonekart i arealplanlegging og beredskap
Hallvard Berg, Norges vassdrags- og energidirektorat
1. Bakgrunn
Flommen på Østlandet i mai/juni 1995 (Vesleofsen) førte til store skader på bebyggelse og infrastruktur. De totale skadene ble summert til 1,8 milliarder kroner. Av disse utgjør ca. 900 millioner skader på bygninger. Flomtiltaksutvalget (NOU 1996:16) kom med en rekke anbefalinger om tiltak for å redusere skadene og bedre håndteringen av flommer i framtiden.
I Stortingsmelding nr. 42 (1996-97) framlegges forslag til oppfølging av Flomtiltaksutvalgets anbefalinger. Fra stortingsmeldingen siteres: «En bedre styring av utnytting av flomutsatte områder er (derfor) det absolutt viktigste tiltaket for å holde risikoen for flomskader på et akseptabelt nivå.» (s. 4)
Videre er det trukket fram en del av virkemidlene for å oppnå dette: «For å bedre styringen med de arealdisposisjoner som foretas og de sikringstiltak som gjennomføres, er det behov for å fastsette normer for hvilken risiko som er akseptabel.» (s. 5)
I stortingsmeldingen gjøres det også klart at regjeringen vil satse på utarbeidelse av flomsonekart i tråd med anbefalingene fra Flomtiltaksutvalget. Flomsonekart vil utgjøre et viktig verktøy i arealplanlegging og byggesaksbehandling i vassdragsnære områder, men vil også bedre grunnlaget for beredskapsinnsats i flomsituasjoner og for risikovurderinger i vassdrag generelt.
2. Retningslinjer for arealbruk og sikring i flomutsatte områder
NVE har i tråd med anbefalingen fra Flomtiltaksutvalget og stortingsmeldingen utarbeidet retningslinjer som definerer hvilken sannsynlighet for skade som er akseptabel for ulike typer byggverk, retningslinje nr. 1 – 1999. Denne ble sendt ut til alle kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og vegkontor i august 1999. Retningslinjene er en konkretisering i forhold til flomfare av det generelle kravet i plan- og bygningslovens § 68 om at byggegrunn skal ha ’»tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold».
Det er lagt opp til et system der sikkerhetsnivået differensieres etter hvilken konsekvens flom, erosjon eller isgang vil få. Det skilles mellom to typer faresituasjoner:
- Stor fare for at menneskeliv kan gå tapt. (sikkerhetsklasse S1-S3)
- Størst fare for materielle skader, og liten fare for tap av menneskeliv. (sikkerhetsklasse M0-M3)
Der det er stor fare for skade på mennesker, benyttes de samme sikkerhetsklasser som gjelder for skred, jf. teknisk forskrift (TEKN) § 7-32, pkt. 2.
Der det hovedsakelig er fare for materielle skader, benyttes 4 sikkerhetsklasser. Kravene til sikkerhet for samme type byggverk er da betydelig lavere i «M-klassen» sammenliknet med «S-klassen», slik tabellen nedenfor viser.
| Konsekvens ved ulike faresituasjoner nær vassdrag | ||||||||
|
Prosesser: Flomskred Ras Erosjon Masseavlagring Is i bevegelse Overløpsområde bak flomverk |
Prosesser: Oversvømmelse Erosjon Masseavlagring Kjøving |
|||||||
| Med fare for menneskeliv | Med fare for materielle skader | |||||||
| Konsekvens |
Arealbruk Bygg og anlegg |
Sikkerhets klasse |
Største nominelle årlig sannsynlighet |
Konsekvens |
Arealbruk brygg og anlegg |
Sikker- hetsklasse |
Største nominelle årlig sannsynlig- het |
|
| Liten |
Naust, skur, jordbruk |
M0 | 1/20 | |||||
|
Mindre alvorlig |
Naust, garasjer |
S1 | 1/100 | Middels |
Garasjer driftsbygn. |
M1 | 1/50 | |
| Alvorlig |
Boliger, fritids- boliger
|
S2 | 1/1000 | Stor |
Boliger, mindre off. bygg, forretn. bygg, viktig infra-struktur
|
M2 | 1/100 | |
|
Meget alvorlig |
Skole, sykehus |
S3 | <1/1000 | Meget Stor |
Større off bygg, industri-omr spes. viktig infra-struk. |
M3 | <1/200 | |
3. Flomsonekart
3.1 Definisjoner
Flomsonekart viser hvilke områder som oversvømmes ved flommer med ulike gjentaksintervall.
Flomarealkart viser hvilke områder som ble oversvømt i en konkret historisk flom.
Eksemplet ovenfor viser et ferdig flomsonekart med tre flommer innlagt, hhv. 10-, 50- og 200-årsflom. Hver flom presenteres i en blåtone. Formatet er A2 og kartmålestokken er den samme for alle kartene, 1:15 000. Sammen med kartet følger tabell med vannstander i hvert tverrprofil og de samme vannstandene satt sammen til et lengdeprofil (vannlinjer).
3.2 Flomsonekartprosjektet
Etter behandling av St.meld. nr. 42 (1996-97) i 1997, ble det igangsatt et større prosjekt i NVE-regi med flomsonekartlegging av de vassdragene som har størst skadepotensial. Det tildeles særskilte midler over statsbudsjettet til prosjektet. Det første året (1998) ble det bevilget 2,5 mill. kr. For 1999 er bevilgningen på 5 mill. kr. Det samlete overslaget for kartleggingsarbeidet som ble foreslått i NOU 1996:16, er på 47 mill. kr. Med dagens bevilgningsnivå betyr det at prosjektet vil pågå til og med år 2007.
3.3 Mål og målgrupper
Flomsonekartarbeidet knytter seg opp mot et av NVEs hovedmål: «Høy sikkerhet og begrensede skader ved vassdrag».
Effekten av flomsonekartleggingen kan brytes ned til følgende punkter:
- redusere/ begrense flomskadene
- bedre arealplanlegging, bidra til å hindre utbygging i områder med (for) stor flomfare
- bedre flomvarsling og beredskap
- bedre plangrunnlag ved flomsikring
Hovedmålet i prosjektet er formulert slik:
«Utarbeide digitale, detaljerte flomsonekart for strekninger med høyt skadepotensial. Kartene skal ha høy og jevn kvalitet med sikte på bruk i arealplanlegging og beredskap i flomsituasjoner.»
De primære målgruppene for arbeidet er kommuner, fylkeskommuner og fylkesmennene med anvendelsområdene arealplanlegging og beredskap som de mest sentrale. I tillegg vil NVEs egen forvaltning ha stor nytte av kartene i forbindelse med flomvarsling, flomsikring og kontroll av kommunale arealplaner. Andre som vil ha nytte av kartene er regulanter, tiltaks-havere i og langs vassdrag, politi/ redningssentraler m.fl.
3.4 Anvendelsområder for flomsonekart
Flomsonekartene vil gi et meget godt grunnlag for å praktisere retningslinjene for arealbruk og sikring i flomutsatte områder. Ved hjelp av kartene vil en få svar på utbredelsen eksempelvis av 100-årsflommen som er begrensende for plassering av boliger. Alternativt til å nekte utbygging innenfor utbredelsen av 100-årsflommen, kan kommunen gjennomføre sikringstiltak eller heve byggegrunnen slik at sikkerheten kommer opp på akseptabelt nivå.
Flomsonekartarbeidet gir også grunnlag for flomvarsling på en helt annen måte enn vi har sett til nå. Til nå har NVEs flomvarsling stort sett vært såkalt kvalitativ, dvs. at det varsles flom for et helt område når vannføringen i vassdragene ventes å bli større enn middelflommen (ca. 2-3 års gjentaksintervall), men uten å konkretisere dette i form av vannstand lokalt. Et flomvarsel er heller ikke nødvendigvis et varsel om skade. Det er mottakerne av varslene som må vurdere om en varslet flom vil medføre skade, og om det ut fra dette må settes i verk beredskapstiltak.
Det arbeides nå med sikte på kvantitativ varsling i en del vassdrag, dvs. at forventet vannstand varsles for en bestemt strekning eller utvalgte punkter i vassdraget.
Den hydrauliske modellen som må settes opp i forbindelse med framstilling av kartene, gir det nødvendige underlag for å omsette et varslet flomforløp til vannstander lokalt. Ved å gjøre en ny analyse av terreng mot vannflate, vil en i tillegg finne de arealer som vil bli oversvømt i henhold til prognosen. Beredskapsapparatet lokalt vil dermed ha et mye bedre grunnlag for å ta beslutninger om tiltak både i forkant av en flom og mens flommen pågår. Det kan være beslutning om evakuering av befolkningen i et område, påbygging av flomverk, bygging av midlertidige flomverk eller annet.
Ved kobling mellom de digitale kartdata for flomsonene og annen geografisk informasjon som eiendoms-/ bygningsdata (GAB), kan en eksempelvis få oversikt over adresser for evakuering. Ved også å trekke inn skadefunksjoner for de aktuelle byggverk, får en beregnet skadepotensialet, som igjen kan brukes ved prioritering av innsats i flomsituasjoner.
Flomsonekart gir også et forbedret beslutningsgrunnlag i forbindelse med tiltak i vassdraget. Et eksempel vil være planlegging og bygging av flomverk. Sammen med beregning av skader som opptrer ved ulike nivåer, gir kartleggingen et godt grunnlag både for selve planleggingen og for kost-/ nytteanalyser.
3.5 Hvordan framstilles flomsonekart ?
Flomsonekartleggingen, både i analyse og resultatframstilling (kartproduksjon), bygger på digitale data.
Et vesentlig datagrunnlag ligger i terrenghøydene. Innsamling av terrengdata samordnes med den øvrige teknisk/ økonomiske kartlegging i Norge, ved at NVE deltar som part i Geovekst-samarbeidet på linje med en rekke andre statlige etater og kommunene. NVE er i Geovekst blant pådriverne for mer detaljert kartlegging av høydeforholdene. Elveløpets form kartlegges ved å ta opp tverrprofiler. Dette er opplysninger som det ikke er så mange brukere av, så her må vi ofte dekke hele kostnaden. Aktuelle flomvannføringer i området må beregnes og tilordnes et gjentaksintervall gjennom en frekvensanalyse. Dataene om vannføring og elveløpets egenskaper benyttes i en hydraulisk modell som beregner en vannlinje for hver vannføring. For kalibrering av modellen bør det fortrinnsvis finnes observasjoner av flom-vannstander lokalt fra kjente historiske flommer. Av vannlinjen utledes en vannflate som kombineres med en digital terrengmodell i et GIS som beregner oversvømt areal (flomsonen). For å gjennomføre disse analysene på en forsvarlig måte, er det nødvendig å kombinere kompetanse innenfor flere områder – hydrologi, vassdragsteknikk/ vassdragshydraulikk, landmåling, kartteknikk og GIS-analyse.
Resultatet i form av flomsonekart viser pr. definisjon oversvømt areal ved en eller flere flommer med et gitt gjentaksintervall. Dataene fra flomsonekartleggingen gir også grunnlag for andre presentasjoner. For eksempel kan en få framstilt dybdekart ved de aktuelle flommer. Dette bør være et meget interessant tema i beredskapssammenheng.
3.6 Omfang og rammebetingelser for kartleggingen
Det er lagt som en forutsetning for prosjektet at NVE deltar som part i Geovekst-samarbeidet.
Flomsonekartleggingen skal også samordnes med dambruddsbølge-beregningene, som dameierne er pålagt å gjennomføre. Dette skjer i form av samarbeid om datainnsamling og presentasjonsmåter.
De estimerte totalkostnadene for prosjektet på 47 mill. kr fordeler seg med ca. 16 mill. kr til dekning av NVEs andel i Geovekstprosjekter, ca. 11 mill. kr til oppmåling av tverrprofiler og ca. 20 mill. kr til lønn og drift i NVE.
Til grunn for totaloverslaget for prosjektet, lå kun et grovt estimat for hvor lange strekninger som var aktuelle å kartlegge. Det har derfor vært en betydelig oppgave å identifisere og prioritere de strekninger som skal kartlegges i prosjektet. Arbeidet ble avsluttet med framleggelsen av NVEs flomsonekartplan pr. 11. juni 1999.
Planen omfatter 188 strekninger/ delprosjekter som utgjør i alt 1750 km elv. Alle fylker (unntatt Oslo) er berørt, og totalt berøres 168 kommuner. I planen prioriteres strekningene i tre klasser etter hvor store konsekvensene av flom er i de ulike områdene. I prinsippet vil delprosjektene med prioritet 1 bli gjennomført først, men blant annet datatilgangen gjør at gjennomføringsrekkefølgen må tilpasses noe.
Både i 1998 og 1999 har prosjektet vært i en oppbyggingsfase. Foruten planlegging av prosjektet, etablering av prosjektorganisasjonen og utvikling av de faglige retningslinjer for arbeidet, har mye ressurser vært brukt til innsamling av grunnlagsdata. Vi har nå tverrprofiler som dekker ca. 400 km elvelengde. I tillegg er det brukt mye tid for å komme godt i inngrep med Geovekst. De første kartene er nettopp presentert i foreløpig versjon for Sunndal kommune (Sunndalsøra). I løpet av 1999 eller tidlig i 2000 er det planlagt at kart for 8 delstrekninger skal foreligge. Ytterligere ca. 12 delprosjekter skal avsluttes i 2000.
3.5 Aktører i kartleggingen
I og med at bevilgningen til prosjektet tildeles NVE, har etaten styringen med prosjektet. NVE gjør også det meste av analysearbeidet med egne ansatte. Kommunene har fått oppgaven med å måle vannstander lokalt til bruk ved kalibrering av vannlinjemodellen.
Geovekstpartene deltar i samfinansieringen av de underliggende kartdata. Finansieringen av den detaljerte høydekartleggingen skjer oftest i et samarbeid med kommunen, Statens Vegvesen, Jernbaneverket og regulanter.
Regulanter som skal gjennomføre dambruddsbølge-beregninger har en del felles interesser i datagrunnlaget som benyttes for flomsonekartlegging. I en del vassdrag samarbeides derfor blant annet om opptak av tverrprofiler.
Oppmåling av tverrprofiler har til nå skjedd ved hjelp av konsulenter, men NVE vil satse på en sammenkobling av ADCP og GPS-utstyr som etaten disponener, slik at vi kan utføre noe av dette arbeidet selv.
En rekke medarbeidere i NVE er engasjert i prosjektet (pr. nov. 99 ca. 30 personer), særlig knyttet til arbeidet med hydrologiske analyser, hydrauliske simuleringer og GIS-analyse/ kartpresentasjon. NVEs regionkontorer deltar i utstrakt grad i arbeidet, blant annet for å sikre god lokal kontakt.
3.7 Flomsonekart – et verktøy for bedre beslutninger
Målet er at flomsonekart skal være et godt verktøy til bruk blant annet i arealplanlegging. For å få dette til er vi avhengig av en god dialog med brukerne. Vi ønsker tilbakemeldinger på de kartene vi lager og vil søke å ta hensyn til de ønsker som kommer inn. Samtidig er det klart at ikke alle ønsker kan tilfredsstilles. De som ønsker spesialtilpasninger må regne med å måtte betale for dette.
NVE vil levere flomsoner på digital form til primærbrukerne i tillegg til en standard papirversjon. Med kartene følger også en rapport som gir mer detaljer fra analysene og redegjør for de forutsetninger kartene er basert på.
Det er grunn til å understreke ordet verktøy. For at kartene skal få den tilsiktede effekt må de følges opp med beslutninger i forvaltningen. Kommunen må ta dem inn i sin planlegging og byggesaksbehandling. NVE skal stå for faglige vurderinger og behandle kommunale arealplaner. Kartene effektiviserer kommunenes og NVEs arbeid på dette området betydelig.
I tillegg kommer andre anvendelser, blant annet i forbindelse med beredskap og tiltaksplanlegging.
7 Geografiske informasjonssystemer
Astrid Voksø, Norges vassdrags- og energidirektorat
GIS som verktøy kan brukes både til kartproduksjon og til geografiske analyser. Begge deler kan være nyttige hjelpemidler i arealplanleggingen. Jeg vil omtale begge bruksområder og vektlegge de krav som denne bruken stiller for at nytteverdien skal bli størst mulig.
Forutsetningen for all bruk av GIS er tilgang på digitale data med riktig kvalitet. Verdien ligger i dataene, og er avhengig av flere faktorer: klassifikasjon, metainformasjon på hele datasett og de enkelte objekter, identifikasjon og egenskaper. Kvaliteten avhenger i tillegg av om dataene har den detaljering som er relevant for kartet eller analysen, og at innholdet i dataene er fullstendig mht. egenskaper og dekning. Datainnsamling er derfor en viktig parameter i bruken av GIS. Nytteverdien ligger i flerbruk av data.
Kartpresentasjon
Kart har alltid vært et viktig hjelpemiddel i arealplanleggingen. Det brukes gjennom hele saksbehandlingen fra datainnsamling via konfliktanalyse til selve beslutningsprosessen. Bruk av GIS til produksjon av temakart forenkler produksjonen og mulighet til å lage spesialkart for å illustrere sammenhenger og enkelttema. Ikke minst gjør bruk av digitale data og GIS det enkelt å produsere kart over hva som ble besluttet. Dataene ligger ofte lagret i lag (folier) og dekker ulike områder. Dersom de enkelte tema og karttema har standard innhold og klassifikasjon (som er dokumentert), er det enkelt å lage temakart over ulike områder og i ulike målestokker. Vedlikehold og oppdatering av dataene er bare nødvendig å gjøre et sted, dersom dataene er organisert i en felles geografiske database og alle kartpresentasjoner og analyser henter data fra denne databasen.
GIS med tilgang til et programmeringsspråk, forenkler produksjon av kart som skal lages flere ganger. Windows-systemer der du lager kartet på skjermen er enkle å lage. Ulempen er når det samme kartet skal lages neste dag med oppdaterte data. Da må de samme operasjoner gjøres på nytt. Kart som lages ved å skrive tegnekommandoer i et programmeringsspråk krever mer kompetanse og er tyngre å lage første gang, men de neste gangene setter man bare i gang en rutine og maskinen gjør jobben. Ved denne metoden kan man styre helt hvordan kartet skal se ut samt at det blir likt hver gang. Man bør derfor velge det verktøy som egner seg best til den oppgaven man skal løse og de ressurser (personell kompetanse) man har.
Geografiske analyser
I geografiske analyser kombineres ulike tema. Resultatet er nye lag/tema som er en kombinasjon av to grunnlagstema (innsjøer + nedbørfelt = innsjøer med informasjon om hvilket nedbørfelt de er lokalisert i).
Kvantitet av vann i vassdrag og nedbørfelt er data som NVE har og som kan være til hjelp i deler av arealplanleggingen. Dette gjelder planlegging av ulike anlegg som avhenger av mengden og tilgang på vann fordelt på året. GIS brukes til å beregne ulike parametre (nedbørfeltareal, sjøprosent, høydefordeling, tilsig og lignende) som benyttes til å skalere de verdier som er direkte observert på faste punkter i vassdraget.
Andre GIS-analyser som kan brukes er ulike egnethetsanalyser. Inngrepsindikatorer klassifiserer elvestrekninger etter graden av inngrep nær elva. Det er en etterprøvbar metode for å identifisere de deler av elva som ikke er påvirket av inngrep og er utarbeidet i forbindelse med differensiert forvaltning av verna vassdrag. Egnethetsanalyser baserer seg på klassifikasjon og vektlegging av ulike tema. Det er av avgjørende betydning for resultatet at det er faglig kunnskap som ligger til grunn for valg av kriterier, klassifikasjon og vektlegging. Når egnehetsanalyser utføres i GIS, kan en raskt utføre analysene med ulike verdier og vurdere resultatene på dette grunnlaget.
GIS brukes også til kartlegging av nye tema på grunnlag av simuleringer eller målinger (flomsonekart og dybdekart). Resultatene gir arealplanleggere bedre grunnlag for sine beslutninger.
8 Tettstedshydrologi, erfaringer fra HYDRA-programmet
Svein Endresen, Siv.ing. Svein Endresen AS
HYDRA er et forskningsprogram om flom initiert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 1995. Programmet hadde en tidsramme på tre år. Mitt innlegg er et resymé av innholdet i tre rapporter utarbeidet i HYDRA-programmet:
- Betydningen av lokal/total overvannsdiponering (LOD/TOD) på flommer.
NVE, november 1997.
- Lokal og total overvannsdisponering (LOD/TOD) – Beskrivelse av anlegg, erfaringer mm. NVE, september 1998.
- Skadereduserende kommunaltekniske tiltak med tanke på flom. NVE, (under trykking oktober 1999).
Urbanisering, så vel i Norge som i andre land, har hittil medført at stadig større arealer har fått tett dekke. Tette flater gir stor og rask overflateavrenning. Dette resulterer i hurtig oppsvulming av bekker og elver i forbindelse med nedbør. Flomtoppene kommer raskt, og de er vesentlig høyere og spissere enn før urbaniseringen. Effekten av dette er blant annet oversvømmelser og erosjonsskader. Videre gir den store og raske avrenningen utspyling av partikulært materiale og stor forurensningstilførsel til bekker og elver.
Med total (TOD) eller lokal (LOD) overvannsdisponering kan de uheldige følgene av urbanisering i viss grad reduseres. I andre land som USA og Canada, benyttes TOD i utstrakt grad for blant annet å minske faren for flomskader og redusere forurensningene til vassdrag. I Norge er systematisk bruk av TOD mindre vanlig.
TOD/LOD skjer ved:
– infiltrasjon og/eller
– fordrøyning
Ved infiltrasjon tilføres overvannet grunnen enten ved at det ledes ut på terrengoverflaten eller det infiltreres via grøfter, steinfyllinger m.m. Ved fordrøyning holdes overvannet tilbake i dammer, i bassenger på eller under terreng etc., slik at avrenningen til vassdrag forsinkes.
En undersøkelse utført av Jordforsk i 1997, som omfattet tettsteder som var flomrammet i 1995, viser at bruken av LOD i disse områdene er særdeles begrenset. I hovedsak dreier det seg om en viss infiltrasjon av takvann og vann fra andre tette flater. Potensialet for infiltrasjon er imidlertid betydelig. Fordrøyning er nesten ikke i bruk.
Når det gjelder betydningen av TOD/LOD som flomdempende tiltak, må det skilles mellom :
– flomdemping lokalt, det vil si i bekker og mindre elver m.m. og
– flomdemping i hovedvassdrag, som Lågen og Glomma.
Lokalt har TOD/LOD meget god flomdempende effekt. Ledes overvannet bort i rør, kan ledningsnettets kapasitet reduseres betydelig. Utslipp av kloakk via overløp i kloakknettet kan minskes eller helt unngås. Så vel ved infiltrasjon som ved fordrøyning kan avrenningen fordeles over tid, slik at flomvannføringen i bekker og mindre elver kraftig reduseres. Det er også mulig å gjenopprette den tørrværsvannføringen man hadde før urbaniseringen.
Den flomdempende effekten av TOD/LOD for hovedvassdrag synes å være liten. Med hovedvassdrag menes i denne forbindelse vassdrag som har vesentlig større nedbørfelt enn tettstedenes areal.
I enkelte andre land er interessen for bruk av LOD/TOD betydelig større enn den foreløpig er hos oss. Folk flest er opptatt av å ta vare på miljøet der de bor, og de anser at lokal overvannshåndtering er nødvendig for et godt nærmiljø. Derfor er det betalingsvillighet, og enkelte steder blir deler av anleggene bygget på dugnad.
Hovedbegrunnelsene for bygging av LOD/TOD-anlegg synes å være:
Flomdempning
Dette er de fleste steder den opprinnelige begrunnelsen for å bygge LOD/TOD-anlegg. Man ønsker å få bort flomtoppene for å unngå oversvømmelser, erosjon og utrasinger.
Reduksjon av forurensningene
Undersøkelser viser at forurensninger tilført med overvannet ofte er hovedårsaken til dårlig vannkvalitet i vassdragene. Der dette er et problem må overvannet renses før utslipp.
Forsterkning av tørrværsvannføringen i vassdragene
En konsekvens av konvensjonell overvannsteknikk er at tilskuddet til grunnvannsmagasinet fra nedbør reduseres i betydelig grad. I tørrværsperioder er det avrenningen på grunnvannsspeilet som bestemmer vannføringen i elver etc. Reduseres grunnvannsavrenningen, blir det lav eller ingen vannføring i vassdragene i perioder uten nedbør.
Bevaring av livet i og langs vassdragene
Ved flom kan vannstanden bli så høy og vannhastigheten så rask at livet i og langs vassdragene blir sterkt skadelidende. Elvene spyles «rene». Vannet kan også bli så grumset at fisk ikke overlever.
Ved hjelp av LOD/TOD kan man forbedre livsbetingelsene og øke spekteret av livsformer i vassdragene, det vil si man øker biodiversiteten.
Rekreasjon og undervisning
Frie vannspeil og våtmarker anses for å være positive elementer i nærmiljøet. Med disse som sentrale deler, bygger man mange steder større parkanlegg. Her kan lokalbefolkningen spasere eller trimme langs anlagte turveier. Ofte er det baner for ballsport og annen fysisk aktivitet og områder tilrettelagt for picnic.
Overvannsanleggene brukes i blant i grunnskolen i undervisningen i miljøfag. Ender og andre fuglesorter tiltrekkes av fritt vann og våtmarker, slik at også fuglelivet kan studeres her.
Frem til ca. 1990 konsentrerte man seg om LOD/TOD-anleggenes flomdempende effekt. Først senere er slike anlegg tatt i bruk for rensing av overvann og andre formål. Det er foreløpig sparsomt med erfaringer fra drift av LOD/TOD-anlegg. Noen erfaringer har man imidlertid fått:
* Anleggene har lokalt en meget god flomdempende effekt.
* Renseeffekten er til dels meget høy.
* Slammet kan inneholde høye konsentrasjoner av tungmetaller. Spesielt kan innholdet av sink og kadmium være så høyt at det er vanskelig å bli kvitt slammet.
* Det er viktig at driftsaspektet tillegges vekt ved utformingen av LOD/TOD-anlegg. Det må blant annet være kjørbar adkomst til bassenger og våtmarker. Videre må våtmarker og bunnen av bassenger i nødvendig utstrekning være bygget med tanke på at vedlikeholdet skal skje med maskiner.
* Forutsatt samme grad av rensing, synes LOD/TOD å være billigere i anlegg enn konvensjonell bortledning av overvannet. I Malmø anser man at besparelsen ved bruk av LOD/TOD er på ca. 20 %. Det er imidlertid viktig at man ved sammenlikning av alternativer legger de samme krav og forutsetninger til grunn.
Flommen på Østlandet i 1995 forårsaket betydelige fysiske og funksjonelle skader på kommunal infrastruktur. Anlegg og anleggsdeler ble spylt bort, fløt opp, ble overfylt med jordmasser eller satt under vann. Elektrisk utstyr som motorer, overvåkningsanlegg etc. ble vannskadet og sluttet å fungere. Tilgrisingen av miljøet var stor i enkelte områder. Dette skyldtes at søppel fra deponier ble ført bort av vannmassene, og utslipp av råkloakk fra avløpsrenseanlegg ute av drift og fra avløpsledninger.
Erfaringer viser at skadeomfanget kan reduseres i betydelig grad ved forebyggende tiltak og gode forberedelser. Ved to storflommer med få års mellomrom i Tyskland ble skadeomfanget ved flom nr. 2 totalt sett bare halvparten av hva det var ved flom nr. 1, hovedsakelig som følge av forebyggende tiltak og gode forberedelser.
Ansvaret for sikring i flomutsatte områder ligger primært hos kommunen som planmyndighet. Kommunen er forpliktet til å innhente uttalelser fra NVE i alle saker som berører NVEs fagfelt. NVE er sentral fagmyndighet. Fylkesmannen har en viktig koordinerende rolle.
Kriser i fredstid skal håndteres på lavest mulig nivå. Ansvaret for iverksetting av tiltak etc. tilligger først og fremst kommunene, fylkeskommunene og den regionale statsforvaltningen. Om en av disse aktørene ikke makter oppgavene, eller ber om hjelp, er det fylkesmannens ansvar å samordne krisehåndteringen.
Politimesteren har ansvaret for håndtering av akutte kriser inntil andre kan overta.
9 Konsekvenser av EUs rammedirektiv
Harald Gaarde, Statens forurensningstilsyn
EUs vannrammedirektiv – formål
- Overordnet formål er å fastlegge en ramme for beskyttelsen av
– ferskvann
– grunnvann
– sjøvann
- som:
– hindre ytterligere forverring, beskytte og forbedre miljøkvaliteten i vann
– fremme bærekraftig vannbruk
– bidra til å redusere effekter av flom og tørke
- og dermed også bidra til:
– tilstrekkelig forsyning, av god kvalitet
– beskyttelse av vannforekomster
– å oppnå målene i relevante internasjonale avtaler
– progressiv reduksjon av farlige stoffer
EUs rammedirektiv for vannressursforvaltning
- Forslag fra EU-kommisjonen av 26.02.97:
– Proposal for a Council directive establishing a framework for Community action in the field of water policy
- Behandling i Norge:
– i EØS-spesialutvalg for miljøsaker
– begrenset høring til berørte departementer
- Ny versjon (2.3.99) behandlet i Rådet 11.3.99
- Meget omfattende tekstforslag
- SFTs rolle er å utrede de nasjonale konsekvensene:
– sendt forslaget (2.3.99) på høring, med frist 6.10.99
– sammenstille uttalelsene
– utarbeide en forenklet konsekvensvurdering
EUs vannrammedirektiv – geografisk virkeområde
- Grunnvann
– alle former for vann under jordoverflaten, i mettede soner og i direkte kontakt med jordoverflaten eller undergrunnen
- Overflatevann
– innsjøer og elver
– brakkvann
– kystvann (ut til 1,7 km utenfor den linjen som territorielt farvann måles fra)
– (territorielt farvann er også inkludert med hensyn til kjemisk status)
- Som også inkluderer
– sterkt modifiserte vannforekomster
– kunstige vannforekomster
EUs vannrammedirektiv – nedbørfeltvis forvaltning
- Nedbørfeltvis forvaltning (art. 3)
– identifisere nedbørfelt og fordele dem i nedbørfeltdistrikt:
* små felt kan kombineres med andre felt
* grunnvann innpasses
* kystvann fordeles og innpasses
– sikre administrative ordninger (ans. mynd.) i hvert distrikt, innen 3 år
– opprette internasjonale nedbørfeltdistrikt, der et nedbørfelt berører flere medlemsland
– krav til samordning i et nedbørfeltdistrikt (passende samordning med land utenfor EU)
EUs vannrammedirektiv – Miljømål
- Miljømål for vannforekomsten (art. 4)
– forebygge forverring av grunnvannsstatus og av den økologiske status og forurensning av overflatevann
– god status skal oppnås for overflatevann og grunnvann innen 16 år, jf. vedlegg V
– godt økologisk potensiale og god kjemisk status skal oppnås for sterkt modifiserte og kunstige vannområder innen 16 år
– overholde alle krav og målsetninger i forbindelse med beskyttede områder innen 16 år
– fristene og kravene kan i visse tilfeller avvikes
EUs vannrammedirektiv – sentrale frister
Utgangspunkt: Direktivet vedtas og kunngjøres neste år
| Frist: | Bestemmelse: | Art: |
| 2003 |
|
28.1
3.6 3.7 |
| 2005r |
|
5.1
5.1 5.1 5a.1 |
| 2007 |
|
10 |
| 2010r |
|
13.5 |
| 2010r |
|
16.5 |
| 2016 |
|
4.1 |
r = revidering / ajourføring senere
EUs vannrammedirektiv og Miljømål for vannforekomstene – likt og ulikt
| Elementer | Miljømålprosjektet | EUs vanndirektiv |
| Nedbørfelt som analyseenhet | Ja | Ja |
| Sektorovergripende | Ja | Ja (altomfattende) |
| Miljømål | Ja (kommunen) | Ja (i direktivet) |
| Tiltaksanalyse/- program | Ja | Ja |
| Forvaltningsplan | Nei | Ja |
| Juridisk bindende | Nei | Ja |